Bevissthet om forgjengeligheten — mellom de som lever og de som tjener

Hele vitsen med livet er at folk rett og slett ikke virkelig innser at det er midlertidig. Og på grunn av det lever de hele tiden innenfor rammer — rammer for det som er vant, trygt, akseptert. Men i virkeligheten trenger det ikke å være slik. Selv om du har kroppslige feil, selv om du har vanskelige omstendigheter, selv om du har noe å klamre deg til som grunn til ikke å bevege deg — det skal ikke stoppe deg. Det er en viss bevissthet om at man bare må gå fremover, ikke sitte i ro. Leve på interessante steder. Gjøre ikke-standardiserte ting. Ikke jobbe hjemmefra som alle andre — men hele tiden bytte steder: kaféer, biblioteker, parker, andre byer. Gå i regnet når alle andre sitter inne. Gå gjennom steder som ingen går gjennom — bokstavelig og metaforisk. Hva er poenget med bare å leve livet som alle andre, som det skal være, etter malen? Hvilken forskjell gjør det hvor lenge du levde hvis alt det gikk etter noen andres manus? Man må leve. Men her er finten — dette kan hvem som helst lese. Forstå i ord — hvem som helst. Men innse — ikke hvem som helst. Og jeg spør ikke retorisk om du forstår hva innsikt er. Jeg spør direkte: kjenner du i deg selv at dette virkelig handler om deg? At mellom å vite tesen og å leve etter den — er det en avgrunn som 99% ikke krysser? Hvis du lever bare ved å gå på jobb — for å gå på jobb — så kan du like gjerne la være å leve. Hva er målet med det? Hvis du stiller deg dette spørsmålet — har du allerede en sjanse. Og hvis du ikke engang tenker på målet, da er det ingen spørsmål her. I så fall finnes det rett og slett de som lever, og de som tjener de som lever. Det høres hardt ut, men det er sannheten. Og hvordan skal man her ikke huske de indiske kastene — det er jo ikke et tilfeldig system, det er bare et ærlig utvalg: noen er slaver av omstendighetene, andre lever. Kastene ga bare navn til det som finnes overalt — bare at det i Vesten er maskert under illusjonen om at "vi er alle like" og "du har et valg". Du har et valg, men ut av det kommer — bare noen få. Resten blir værende i den tjenende kasten. Ikke fordi "man ikke kan komme seg ut" — men fordi rammene de lever innenfor virker naturlige, og å gå utenfor dem betyr frykt, ubehag, tap av kjente støttepunkter. Derfor velger 99% komforten i buret. Og 1% velger bevegelsen, selv om det gjør vondt og det er uklart hvor. Og det er nettopp disse 1% som lever. De andre bare eksisterer.