Lao Zi — å holde bevisstheten om forgjengeligheten og være tom for det nye

Jeg følger Lao Zis lærdommer, og en av de viktigste tingene jeg tok fra ham er å konstant holde bevisstheten om livets forgjengelighet. Ikke som en abstrakt tese "vel, en dag dør jeg", men som en levende, daglig følelse av at dette øyeblikket, denne dagen — passerer og aldri vil gjenta seg. Det jeg er mest redd for er å falle inn i en verdslig, ubevisst rutine. Det er når du lever, men ikke legger merke til at du lever. Jeg kaller det tåket bevissthet — en tilstand der bevisstheten nesten er åpen, men ikke nok til å leve fullt ut. Du liksom ser noe, du har liksom allerede forstått at livet er kort og verdifullt — men de fleste dagene i året går likevel på autopilot. Våknet, gjorde greier, la meg, våknet, gjorde greier, la meg. Og slik 6 dager av 7. Det er vanskelig å forklare med ord, for i denne tilstanden er det ingenting "galt" på utsiden — alt fungerer, ingenting raser, mennesket fungerer. Men innvendig er hen ikke der. Hen er fraværende i sitt eget liv. Dette er det verste som kan skje — ikke døden, men å leve livet som i en drøm, uten å merke at det gikk forbi. Lao Zi lærer det motsatte: å være til stede her, i dette øyeblikket, med fullt fokus og bevissthet om at øyeblikket er midlertidig, og derfor dyrebart. Det andre jeg lærte fra Lao Zi er å alltid være tom i sammenhengen av å fylles med kunnskap. Å la det være rom i seg selv for det nye. Å være åpen. Og her er én stor presisering viktig, fordi dette ofte misforstås: det handler ikke om å være en pingle, å si seg enig med alle, "som du sier". Dette er ikke underdanighet, ikke ryggradsløshet, ikke fravær av standpunkt. Det handler om en atferd som viser at du på ekte vil lære noe av hvert menneske du møter. Å lytte, i stedet for å vente på din tur til å snakke. Å spørre, i stedet for å bevise. Å legge merke til: "å, denne gjør den lille tingen annerledes enn meg — og hvorfor? Kanskje er det noe i det". Å ikke komme til et menneske med en ferdig propp "jeg vet uansett alt allerede". For man kan lære av hvem som helst. Det spiller ingen rolle hva slags menneske det er — smart eller dum, vellykket eller en taper, god eller motbydelig. Alle har noe. Den dumme kan ha en utrolig sans for humor. Taperen — en dypere forståelse av hvorfor systemet ikke fungerer, bedre enn den som vant innenfor det. Den motbydelige — en klar strategi av kalde beslutninger, som du kanskje mangler. Hvert menneske er et bibliotek med minst én sjelden bok, og din oppgave er å kunne se denne boken og ta fra den det som er nyttig. De fleste mennesker tar ingenting, for fra første stund klassifiserer de samtalepartneren sin som "ikke verdig" og slår av oppmerksomheten. Det er død bevissthet. Og dette er, etter min mening, den sterkeste ferdigheten som kan finnes: evnen til å suge til seg de riktige egenskapene fra andre inn i seg selv. Ikke å kopiere ord, ikke å gjenta fraser — men å legge merke til nyttige mønstre, atferdsmodeller, reaksjoner, beslutninger, og integrere dem i ditt operativsystem. Hvert møte er en upgrade, hvis du er innstilt på å se slik. Men hvis du kommer inn i enhver samtale fra posisjonen "jeg er den smarteste her" — får du automatisk ingenting, selv om det sitter et geni overfor deg. Derfor er tomheten en styrke, ikke en svakhet. Det er beredskap til å ta imot. Det er et stadig sted for vekst. Lao Zi sa det, som alltid, kortere og vakrere enn meg, men essensen er den samme.