Evolusjonens lov — enten beveger du deg, eller du smelter sammen med dyrenivået

Det finnes én universell ting som virkelig angår alle mennesker. 100% lik hos alle: hos meg, hos deg, hos ham, hos henne. Hos noen viser den seg, hos andre ikke — hos noen våkner denne kraften, hos andre sover den hele livet. Og dette er ingen liten abstraksjon som blir igjen i hodet — det ender konkret: med menneskehetens historie, med din personlige historie, med din families historie. Om du underkastet deg denne kraften eller ignorerte den, det avgjør hva som ble av deg. For dette går gjennom ethvert dyr, gjennom enhver skapning — og her er den forferdelige sannheten: hvis du ikke realiserer denne loven, da er du ikke et menneske, du er på dyrenivå. For evolusjonens lov — den går passivt gjennom all eksistens. Gjennom all. Universets lover tvinger alt levende, alt på denne planeten, hver skapning, hvert element — til å bevege seg fremover. Til ikke å bli stående på stedet. Til å vokse, til å fullkommengjøre seg, til å manifestere bedre versjoner av seg selv gjennom presset fra tid og omstendigheter. Det finnes ingen "pauser" i naturen. Det finnes ikke noe "jeg står bare her, puster, gjør ingenting, blir som jeg er". Det finnes ikke i naturen. Alt beveger seg, eller viker plassen for det som beveger seg. Og her er det hardeste for mennesket: vi er den eneste arten som kan motstå denne loven. Vi kan si "nei, jeg vil ikke utvikle meg, jeg har det bra som jeg er". Et dyr kan ikke — det enten utvikler seg, eller arten dør ut. Men et menneske kan bli sittende fast midt imellom. Leve 80 år etter ett og samme mønster. Og dette er ingen nøytral tilstand, slik det virker — det er aktiv regress. Hvis du ikke beveger deg oppover, glir du automatisk nedover. For alt annet rundt deg fortsetter å vokse — tiden, teknologien, andre mennesker, nye generasjoner, — og du står stille. Og avstanden mellom deg og virkeligheten vokser hver dag. Det er det øyeblikket da mennesket synker ned til dyrenivå: ikke fordi det plutselig ble et dyr, men fordi det sluttet å være mer enn et dyr. For det som skiller mennesket fra dyret — det er nettopp det bevisste valget om å utvikle seg. Dyret beveger seg av instinkt, fordi ellers dør arten. Mennesket må velge bevisst. Og hvis det velger "ikke å bevege seg" — velger det faktisk dyrenivået. Med én forskjell: dyret i naturen eksisterer ærlig i sin dimensjon. Men et menneske som har avstått fra evolusjonen — det er den tristeste skapningen på planeten, for det hadde ressursen og brukte den ikke. Og derfor, når jeg tenker på disiplin, på anstrengelsens utholdenhet, på å bevege seg fremover på tross av alt — er ikke dette "min personlige ambisjon". Det er ganske enkelt den eneste måten å forbli menneske på i ordets fulle forstand. Det andre — er en langsom forvandling til noe mindre enn deg selv.

Denne tanken kom på Kata Beach, på Phuket, under et kraftig regnvær. Jeg gikk langs stranden til pull-up-stangen — for å gjøre pull-ups, utføre morgenøvelsene mine. Regn, ingen går, men jeg går. Det var nettopp i det øyeblikket at alt dette falt på plass i hodet mitt.